Massiv veiutbygging – til skade for miljøet

Forslaget til nye E39 føyer seg inn i en lengre trend der man i større og større grad vender seg bort fra sjøveien som en reell transportmulighet for privat næringsliv og passasjerer.
Under markeringen av navnebyttet til Kystrederiene 25. august 2016 holdt Frank Aarebrot et foredrag om hvordan Norge, som i utgangspunktet er en sjøfartsnasjon, de siste årene har vendt seg mer og mer bort fra sjøveien som transportmulighet. Noe av årsaken til denne utviklingen er at man ser fjorden som en hindring i stedet for en mulighet. Fjorden blir sett som et brudd i veinettet som tar tid og skaper problemer for semitrailerne som frakter varer langs kysten. Denne innstillingen tar ikke høyde for at de norske geografiske forutsetningene; fjorden og den lange kystlinjen, først og fremst er en mulighet for å frakte gods og passasjerer langs en transportåre som både er mindre ulykkesutsatt, billigere og mer miljøvennlig enn veinettet.
Frakt langs sjøen var i lang tid den foretrukne transportmuligheten langs norskekysten, det er først de siste femti årene at fokuset har skiftet til utvidelse av veinettet som den viktigste investeringen i infrastruktur og opprettholdelsen av lokalsamfunn. Problemet er at en slik utbygging av veinettet og vedlikehold av dette, i tillegg til å være både dyrt og teknisk krevende, også er til hinder for et reelt grønt skifte i transportsektoren. Regjeringen har et uttalt mål om at mer transport skal fraktes sjøveien. Med dagens teknologi hva gjelder fremdriftssystemer er miljøgevinsten ved skifte til skipstransport et konkret alternativ. Men som Aarebrot sier; det er kun i samarbeid med privat næringsliv at regjeringen kan løse miljøproblemet. Slik det er i dag, snakker man om et skifte fra vei til sjø, uten at dette følges opp med konkrete tiltak; planleggingen av fergefri E39 fortsetter, og skipsfarten står fremdeles overfor vanskelige konkurransevilkår til sammenlikning med veitransport, da det satses for lite på investering i havneinfrastruktur og i liten grad blir gjort forsøk på å utjevne forskjellene i rammevilkår.
Ole Stenbakk viser i sin kronikk i Firdaposten 19. januar hvordan kystveien Florø-Måløy faktisk kan ødelegge lokalsamfunnenes næringsgrunnlag på sikt, i tillegg til å både bli en svært dyr og tidkrevende affære. Forslaget til Stenbakk er en kystvei på sjøen, der hurtigbåter med stor kapasitet kan frakte både passasjerer og trailere raskt og enkelt mellom de ulike lokalsamfunnene langs kysten. Gevinsten ved et slikt alternativ er stor; det vil være en billigere investering enn den planlagte veiutbyggingen; ordningen kan komme på plass mye raskere, og en slik hurtigbåtløsning vil også bidra til å skape nye arbeidsplasser i distriktet. Mer frakt langs sjøveien er med andre ord vinn-vinn, både for forbrukere og næringsliv.
Rapporten Gods fra vei til sjø – Klimaeffekter ved overføring av gods fra vei til sjø viser i konkrete tall hvordan man kan redusere klimagassutslipp ved å overføre transport langs norskekysten. Der sammenliknes blant annet utslippene fra lastebiltransport langs kysten i Sør-Norge (fra Oslo til Bergen), med tilsvarende transport med henholdsvis skip som går på LNG og MDO.
 
Energiforbruk og CO2-utslipp ved transport med lastebil i forhold til transport med skip som bruker LNG og MDO

Rapporten er utført av DNV GL på oppdrag fra Norges Rederiforbund.
 
Som tabellen viser er det et enormt potensiale for å redusere både energiforbruk og CO2-utslipp ved å overføre godstransport fra vei til sjø; ved overføring til skip som går på LNG er det mulig å redusere utslippene med 54% ved frakt langs ruten fra Oslo til Bergen. Det er ikke en ubetydelig klimagevinst.
Vi mener at dersom politikerne faktisk ønsker å redusere klimagassutslipp i transportsektoren er det avgjørende å satse på sjøveien. Det er et enormt potensiale for å redusere norske utslipp ved å overføre gods fra land til sjø; men så lenge politikerne bare taler om et slikt skifte og fortsetter å la de store investeringene gå til veiutbyggingsprosjekt langs kysten, vil skiftet i praksis være umulig. Jo mer man investerer i infrastruktur langs kysten, jo mer transport vil fraktes langs norske veier; dette er kostbart for både miljøet og samfunnet; en overføring til sjø vil ikke bare være gunstig for miljø og økonomi, men også bidra til å redusere ulykkestallene langs norske veier, der tungtransport ofte er involvert.
Fergefri E39 bør ikke være hovedprioriteten til norske politikere. I stedet bør det satses bredt på koordinering av transportalternativer der land og sjø får like vilkår og det tilrettelegges for samarbeid som både er effektivt og miljømessig bærekraftig. Det er tydelig at sjøtransport i dag kan avlaste veitransporten; i fremtiden bør det satses på infrastruktur som gjør sjøfartsnæringen konkurransedyktig med veitransporten; bare da kan man kutte i transportnæringens CO2-utslipp.
Av Nanna Lilletvedt Sæten, trainee hos Kystrederiene våren 2017.


Sist oppdatert 22.4.24 av web@mediehusetbergen.no

Ingen treff.
Vi bruker informasjonskapsler for å kunne gi deg den beste brukeropplevelsen. Ved å bla videre på siden aksepterer du at slik informasjon benyttes.
Aksepter