Kronikken er skrevet av Mary-Ann Mostraum, nestleder i Kystrederiene sitt styre.
Maritim næring står ved et veiskille. Samtidig som behovet for nye sjøfolk er større enn på lenge, ser vi nå at unge som har valgt en maritim utdanning ikke får fullført løpet sitt. Vi har lykkes med rekrutteringen – men uten læreplasser risikerer vi å miste en hel generasjon før de i det hele tatt har fått startet.
Det er ingen tvil: maritim næring trenger folk. Mange folk. Norsk sjøfart har over tid varslet mangel på kompetent arbeidskraft, og behovet for nye sjøfolk er større enn på lenge.
Den gode nyheten er at vi har lykkes der det lenge har vært en utfordring – nemlig rekrutteringen. Ungdommen vil til sjøs. De søker maritime utdanninger, de velger VG2 maritime fag, og de ønsker seg en karriere i en av Norges viktigste næringer.
Her har særlig fylkeskommunene tatt et viktig ansvar. De har opprettet flere klasser og lagt til rette for at flere unge får muligheten til å velge en maritim utdanningsvei. Det er et tydelig signal om vilje til å satse på fremtidens sjøfolk – og det fortjener ros.
Vi i næringen har også bidratt. Mange rederier, inkludert oss selv, tar inn lærlinger og ser verdien av å bygge kompetanse over tid. Vi vet at lærlinger ikke bare er fremtidig arbeidskraft – de er selve fundamentet for en bærekraftig næring.
Men nå står vi ved et kritisk punkt.
For hva hjelper det at ungdommen velger oss – hvis vi ikke slipper dem til?
Per i dag står rundt 70 kvalifiserte VG2-elever på landsbasis uten tilbud om læreplass. Dette er unge mennesker som har valgt en maritim vei, som har gjort sin del av jobben – og som nå er klare til å ta neste steg. Likevel opplever de at dørene ikke åpner seg.
Dette er ikke bare et problem for den enkelte. Det er et problem for oss alle.
For hvis vi som rederier ikke evner å ta imot lærlinger i takt med rekrutteringen, undergraver vi vår egen fremtid. Da mister vi ikke bare kompetanse – vi mister også tilliten til at næringen faktisk tilbyr en vei videre.
Det holder ikke å etterspørre arbeidskraft. Vi må også ta ansvar for å utdanne den.
Det finnes gode eksempler i næringen – rederier som tar sitt ansvar, som prioriterer lærlinger og som er med på å sikre rekrutteringen i praksis, ikke bare i ord. Men vi trenger flere.
Dette er et felles ansvar for rederinæringen. Vi kan ikke lene oss tilbake og håpe at andre tar jobben.
Vi har ikke råd til å vente. Hver eneste elev som blir stående uten læreplass er en tapt mulighet – for den enkelte, og for næringen. Når ungdom velger oss, har vi et ansvar for å stille opp.
Dette handler ikke om kapasitet alene. Det handler om prioritering, vilje og ansvar.
Budskapet er derfor krystallklart: Rederiene må våkne nå.
Vi kan ikke fortsette å snakke om mangel på folk, samtidig som kvalifiserte lærlinger blir stående på kaia. Vi kan ikke be ungdom velge maritim vei – og deretter lukke døren.
Toget går nå. Enten er vi med og bygger fremtidens sjøfolk – eller så velger vi å stå igjen på perrongen.
Valget er vårt.
Mary Ann
