Kystrederiene støtter regjeringens grep for å styrke Norges arbeid opp mot EU og EØS. Skal norske interesser ivaretas, må Norge være tidligere på banen når nytt regelverk utformes. Men det er minst like viktig at vi hjemme sørger for at norske bedrifter faktisk får konkurrere på de samme vilkårene som sine europeiske konkurrenter.

Regjeringen varsler omfattende endringer i EØS-arbeidet. Norge skal tidligere inn i prosessene, prioritere de viktigste sakene tydeligere og arbeide raskere og mer koordinert når nytt EU-regelverk skal innlemmes i EØS-avtalen. Regjeringen peker selv på at Norge i mange saker har startet påvirkningsarbeidet for sent.

Dette er grep Kystrederiene støtter.

For en internasjonal næring som skipsfarten er regelverket som utvikles i EU helt avgjørende. Stadig flere rammevilkår for norsk skipsfart bestemmes helt eller delvis gjennom europeiske prosesser. Da kan vi ikke vente til regelverket er ferdigforhandlet før norske myndigheter og norsk næringsliv engasjerer seg.

Norge må være med når reglene lages – ikke bare når de skal gjennomføres.

Regjeringen skriver at EØS-avtalen skal sikre norsk næringsliv like konkurransebetingelser, og næringsminister Cecilie Myrseth understreker at det er sentralt for norsk næringsliv å ha det samme regelverket å forholde seg til som konkurrentene i EU.

Det er vi helt enige i.

Like regler må også være målet hjemme

Men da må dette prinsippet gjelde begge veier.

Det hjelper lite å arbeide for felles europeiske regler dersom Norge, når regelverket skal gjennomføres, legger særnorske krav og avgifter oppå det europeiske regelverket.

For norsk skipsfart er dette en høyst reell problemstilling. Et konkret eksempel er karbonprisingen. Kvotepliktig innenriks sjøfart omfattes av EUs kvotesystem samtidig som den også ilegges en norsk CO₂-avgift, riktignok med en redusert sats. Regjeringen har selv lagt til grunn at kvotepris og avgift samlet skal utgjøre karbonprisen for denne delen av skipsfarten.

Kystrederienes poeng er prinsipielt: Når EU etablerer felles klima- og miljøreguleringer for skipsfarten, må Norge være svært varsom med å legge nasjonale byrder oppå disse dersom resultatet er at norske rederier får høyere kostnader enn utenlandske konkurrenter.

Det handler ikke om at norsk skipsfart skal slippe klima- eller miljøkrav. Norske rederier skal ta sin del av omstillingen. Men omstillingen må gjennomføres på en måte som gjør at norske skip fortsatt kan konkurrere om oppdrag i norske farvann.

Særnorske tilleggskrav kan i verste fall gi motsatt effekt: Norske rederier får høyere kostnader, mens oppdrag flyttes til utenlandske fartøy som opererer i det samme markedet.

Da har vi verken styrket norsk konkurransekraft eller norsk maritim verdiskaping.

Fra påvirkning i Brussel til gjennomføring i Norge

Regjeringens nye EØS-arbeid er derfor en god anledning til å se hele kjeden under ett.

Norge må være tidligere og tydeligere i Brussel. Norske myndigheter må vite hvilke saker som er viktigst for norsk næringsliv, involvere berørte næringer tidlig og bruke mulighetene vi har til å påvirke før beslutningene er tatt.

Men arbeidet kan ikke stoppe der.

Når regelverket kommer hjem, bør utgangspunktet være like klart: Europeiske fellesregler bør gi europeiske konkurransevilkår – også for norske bedrifter.

Vi bør ikke havne i en situasjon der Norge på den ene siden bruker store ressurser på å sikre gode og like rammebetingelser gjennom EØS-avtalen, mens vi på den andre siden innfører nasjonale tillegg som gjør det dyrere å drive norsk enn utenlandsk.

For Kystrederiene er derfor budskapet til regjeringen enkelt:

Vær tidlig på i Europa. Påvirk regelverket mens det fortsatt kan påvirkes. Men når felles europeiske regler er vedtatt, må Norge også ha som mål at norske rederier skal konkurrere på de samme vilkårene som rederiene vi konkurrerer mot.

Det er slik EØS-avtalen best kan bidra til både norsk konkurransekraft, norske arbeidsplasser og en sterk maritim næring.